The Project - [UNDER UTVIKLING]
Da jeg, sammen med tre studievenner, la ut på en reise til Minneapolis i midten av februar, visste jeg ingenting om at dette kom til å ha utslagsivende effekt på hvordan mitt videre arbeidsliv, tankesett og verdigrunnlag. Det jeg visste var at jeg skulle tilbringe 5 uker på leting etter forstålse omkring temaet hjemløs ungdom, og hvordan de kunne hjelpes.
Veien dit skulle vise seg å være lang:
Etter mitt første møte med fenomenet hjemløshet i New York i 1996 ønsket jeg personlig å utforske dette nærmere i
løpet av prosjektperioden ved HiST. Vi ble til slutt en gruppe på leting...
Først og fremst ønsket vi å reise til New York, der hjemløshet eller ungdom i risikosonen for å bli hjemløs, var mest kjent for
gruppa. Kontaktetablering gikk imidlertid tregt der, samt at gruppen så økonomiske begrensninger med å reise dit; byen New York
er en av verdens mest kostbare byer å bo i. Derfor slo vi den ideen fra oss og begynte å lete andre steder. Hans G. Eriksson hadde
mottatt et brev fra en Jim Hill, som videre kunne gi oss noen referanser innen temaet. På denne måten oppnådde vi i mars/april 1998
det vi trodde var en sikker kontakt i Tacoma, Washington. Hva som skjedde med dette, vet vi ennå ikke, men muligheten falt
ihvertfall igjennom til tross for iherdig bruk av fax, telefon og e-mail.
På dette tidspunktet var jeg nære å booke reise til New York alene, da jeg hadde etablert kontakt med
Gleason's Gym, Brooklyn i forhold
til boksing og ungdom.
Noen uker før, og faktisk etter, deadline for søknadsfrist var derfor gruppen redusert til en eller to, som i et siste håp forsøkte
å etablere en ny kontakt i USA. Og det var her vår veileder, Hans G. Eriksson, plutselig oppnådde den etterlengtede kontakten med
sine kollegaer i Minnesota.
Ca. tre uker før avreise, den 20. januar, var gruppen oppe i fire studenter og vi var om ikke annet sikret et utgangspunkt, samt
lokal veileder, for våre undersøkelser om hjemløse ungdommer: Karen Trondson og StreetWorks i Minneapolis.
Gruppa: Jo-K. Benjaminsen, Jo-Arne Selbo, Øystein Wammer-Pettersen & John A. Aasen
Først of fremst var vi ute etter forståelse, både for hvordan ungdom i en slik situasjon kunne ha det og hvordan
hjelpeorganisasjoner bidro til å skape bedring. Så etter litt tenking endte vi opp med følgende problemstilling:
”Hvordan er det egentlig å være hjemløs, og hvordan kommer ungdom seg ut av situasjonen som hjemløs?”
Med vår særdeles begrensede erfaring fra forskningsrelatert arbeid, endte vi opp med en hypotese, som i ettertid
oppfattes som både noe naiv og samtidig ambisiøs...:
”De fleste hjemløse ungdommer er avhengige av en altruistisk relasjon for at en positiv endring skal skje”.
• Med ungdommer mener vi barn og unge mellom 11 og 20 år.
• En relasjon er et forhold mellom to eller flere individer.
• En altruistisk relasjon, er et forhold der den som gir hjelp, støtte eller en positiv innflytelse ikke forlanger gjenytelser for dette. Det vil si at en som inngår en altruistisk relasjon må ha evnen eller tendensen til å sette sine egne direkte interesser til side til fordel for andres eller samfunnets interesser. Omsorgen for egne barn kan være et eksempel på en altruistisk relasjon.
• Med positiv endring mener vi at noe i ungdommens liv endrer seg, slik at han får nytt håp, positive rollemodeller, eller på andre måter kommer et skritt nærmere mot en løsning av sin livssituasjon, slik at han til slutt kan komme seg ut av sin situasjon som hjemløs, og kan få en trygg hverdag med utdanning, arbeid, stabile boforhold og trygge relasjoner etc.